11:57 | 25.07.2017

25.07.2017

0209571108


12:32 | 10.06.2017

Føkk perfeksjonismen, jeg klipper av meg håret

For noen dager siden klipte jeg håret mitt, rett av med kjøkkensaksa.Dette håret som hadde tatt så ekstremt stor plass i livet mitt, disse lokkene som aldri var og ble slik jeg ville ha dem. 
At jeg aldri fikk gleden av å ha dette lange fine håret, som moren min hadde sagt at alle guttene kom til å elske. Fordi alle vet at hvis man har et langt og fint hår så er man på en måte en av the chosen ones, føler jeg. 


Mitt ble aldri langt, jeg elsket å leke frisør når jeg var 5, og det å ha kortklipt lugg gir deg karakter. Det vet alle.
Jeg farget det rødt, jeg bleket det blondt, jeg farget det sort og angret med en gang. Sånn holdt jeg på i flere år.

Det falt liksom aldri av heller, forstå det den som kan. Jeg tror kanskje det å holde på med håret var en måte for meg å gjengripe kontrollen, det var mitt hår og jeg kunne gjøre hva jeg ville. 


Mamma kunne ikke fordra det, hun så aller helst at jeg skulle ha langt fint hår som hun kunne vise frem til alle hun kjente. Skryte på seg at hennes datter hadde det fineste håret, og at hun selv hadde langt så vi kunne være et ordentlig radarpar. 

For noen dager siden klipte jeg håret mitt med kjøkkensaks

22 år og orker ikke å vente på langt hår

Har andre planer enn å være vakker

bestiller aldri mer extentions, dette må være noe av det mest unødvendige jeg har brukt penger på. 


Det holder, jeg vil bare være meg, om det er pen eller stygg eller ok+ jeg bryr meg ikke, jeg bryr meg ikke om du ikke synes rød leppestift er fint, eller at langt hår er det som skal være på jenter. Jeg orker ikke lenger å la meg definere av hvordan jeg ser ut eller hva jeg går i. Om jeg viser mye hud eller lite, om jeg går i store klær eller om skjørtet er litt for kort. Jeg er ikke " En sånn en ". Åler meg ut av alle fordommer og tråkker over alle synsinger. ER DET VERDT DET, å bruke så store deler av dagen på å analysere seg selv i speilet? For å spørre seg selv gjentatte ganger om det er greit, om det er bra nok. Om noen vil peke på meg eller le, eller kanskje slenge ved en kommentar fordi de blir så umåtelig krenket av min eksistens. 


Jeg står foran speilet i stua og klipper håret mitt, en skråning med lys treffer skulderen min og jeg kan se hvordan lokkene faller mykt sammen med støvet.
Dette året fyller jeg 23 og det er på tide å gjøre noe som setter en støkk i meg. En forandring som er som et plaster som rives av. 

Her og nå, jeg kan nesten føle det paniske blikket til mamma hver gang hun oppdaget at jeg har sabotert hennes sjanser for en drømme datter.
Det gjør at det kiler i magen, jeg skrattler i det jeg klipper. Hun hadde faen meg klikka.

håret kiler meg i nakken og på skuldrene, jeg fniser. 

Kortklipt, 22 år og har aldri følt meg vakrere. 

 

 

 

 


12:45 | 07.06.2017

Evig fuck up

Vrangforestillinger, traumer, det stikker meg i brystet og det river meg i sjela.
Jeg ramler ned i mine egne hull som jeg selv har laget i full forvirring og frustrasjon. 

Det krever ikke ordentlig mot av deg sjæl før du står i speilet og må innse realiteten av at du er en fuck-up. At du ikke reagerer helt som andre kanskje gjør, og at du alltid vil være litt vanskeligere å forstå. Både for deg selv, og andre. At du må leve med dette, og minne deg selv hver dag på at du kommer til å fikse det. Men året har mange dager og jeg rommer ikke energien til å fylle alle dagene, noen dager fikser jeg det ikke.

Når jeg klipper av meg håret fordi jeg ikke vil være forbundet med personen jeg tidligere har vært. At meningene nå er nye, at uansett hvor mange nye klær jeg kjøper meg, og hvor mye blekemiddel jeg heller i håret så vil jeg fortsatt eie den samme huden, og hårfargen vil alltid ligge under, jeg vil føle på den samme skammen uavhengig om jeg har en hoodie til 799,- eller 299,-. 


Jeg kan ikke kle det vekk, jeg kan ikke sminke det vekk. Jeg facer meg selv hver dag og jeg skriker, sparker og slår. Jeg kjemper med alle mine nedbitte negler, prøver å jobbe med det vonde. Forsøker å løse opp i nøstet som allerede har blitt tovet. 

Jeg går ut og kjenner på ømheten i folkemengden, kjenner hvordan jeg føler at alle ser og peker. Hvordan jeg føler at alle analyserer meg opp og ned. Jeg får ikke øyekontakt med noen. I flere år har jeg kikket alle andre steder enn på mennesker når jeg har gått. Frykt. 


Andre dager er jeg superstjerne, får til alt jeg vil og kan være motivert til så uendelig mye. Når jeg er superstjerne så har jeg selvtillit, da er jeg meg. Da våger jeg å leve, da har jeg ingen sperrer, alt går lekende lett. Optimist. Samtalen flyter og jeg er bare litt redd. Jeg går i hva jeg vil og driter i det, jeg er jo meg og det er jo den jeg skal være. Jeg konfronterer fortiden min og jeg ler av det. Fordi her står jeg enda, og jeg har kanskje aldri hatt en ordentlig barndom.

Men jeg har lært meg å elske.  

Og alle forstår språket kjærlighet. 


19:29 | 05.06.2017

De leste dagboken min

        "Vi lever alle i vår egen fiksjon, det er opp til deg selv å gjøre det beste ut av scenarioet du havner i."

Jeg er utrolig takknemlig over alle som tok seg tiden til å lese, og for all den gode responsen jeg fikk ift til mitt forrige innlegg, det at noen faktisk tar seg bryet med å ofre ekstra tid til mine tanker er ganske uvurderlig. Tusen takk. ♥

Jeg har sittet så uendelig mange kvelder og følt på så mye jeg må få sagt og skrevet, men jeg har aldri fått frem et ord. Det har vært krevende for meg å skulle skrive ærlig, helt ærlig. Rett fra hjertet, og det er på en måte ikke helt det før man ikke lenger er redd for å skrive noe. Hele tiden har jeg lurt på hvordan jeg skal kunne formulere meg kryptisk nok til at jeg ikke tråkker noen på tærne? For ser man alle sider av saken så blir alltid noen fornærmet og det er liksom bare en greie verden må deale med på et tidspunkt.
Man kan ikke gjøre alle tilfreds, og egne tanker har vi rett på alle sammen. 


Da jeg vokste opp hadde jeg flere dagbøker, jeg skrev ut alt som foregikk hjemme fordi faktum var at jeg ikke eide særlig med venner. Hadde liksom ingen å dele med, det var bare på de trygge blanke sidene i boken min at jeg kunne skrive alt jeg ønsket. Helt frem til noen leste den. Ikke en hvilken som helst noen heller, men min egen mor, og kjæresten hennes. Jeg var forsåvidt aldri noe fan av han, han tok meg alt for hardt i armen og eide en litt for kraftig sinnarynke i panna til at jeg noen gang kunne stole helt på han. ( Det er noe med mennesker som gir deg kalde vibes ). 
Han og mamma fikk gjerne hovedrollen i bøkene mine, og jeg sparte aldri på kruttet. Jeg skrev gjerne om hvordan begge to kunne behandle et barn så dårlig, mine tanker, mine følelser. Jeg ba de dra til helvete, haha og håpet at de dro og aldri kom tilbake. At de kom til å kveles på alkoholen de drakk. Dette valgte de å lese, også følte de seg såret etterpå hvor de konfronterte meg og ga meg klar beskjed om at sånn kunne man bare ikke holde på, jeg kunne ikke oppføre meg på den måten. Jeg burde skamme meg. Og det gjorde jeg, skammet meg over at jeg faktisk måtte bo under samme tak med sånne usunne mennesker. Skammet meg over at dette måtte jeg finne meg i fordi jeg bare var et barn. Fuck det. 

Siden da så har jeg aldri helt klart å vite hva jeg føler, eller forstå hvilke følelser jeg opplever, fordi jeg også har blitt fortalt så mange ganger at måten jeg har reagert på har vært feil. / Selv om du griner mye så er det ingen som skal straffe deg for det, du skal aldri straffes for å eie følelser. Det er en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon. 
 

Jeg har ikke visst helt hvordan jeg har skullet formulere meg, så jeg har bare latt være. I frykt over å gjøre noe galt, eller si noe feil. Traumer mine kjære godtfolk, det sitter i deg som karva tre. :)

Så til alle mødre der ute : Ikke les dagbøkene til kidsa deres, det er så utrolig flaut. Ja for dere, som foreldre. 

 


19:58 | 04.06.2017

Familien min gjorde meg syk

Det er alltid en grunnleggende årsak.
Jeg har nå vært sykemeldt siden slutten av Januar. Jeg har aldri vært sykemeldt før, har aldri gått til behandling,
har aldri før blitt stoppet så brutalt av min egen kropp. 

Omsorgssvikt
Jeg har skrevet om dette temaet et par ganger før, men nå er det egentlig mer relevant enn noen gang. 
Jeg ramlet inn på kontoret til psykologen for første gang, der satt det to damer som skulle høre hvordan det gikk med meg, to damer som endelig ville høre og hjelpe meg.Ordene bare ramlet ut av munnen min usammenhengende, alt sto i fronten hos meg og jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne. 

Jeg var sliten, tårene sprutet. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, nå måtte noen hjelpe meg.

Etterpå trasket jeg i sinne hjem, jeg var så forbannet over at jeg hadde kommet så langt og at jeg skulle falle så hardt. Hvorfor skulle jeg sitte som 22 åring og fortsatt måtte gjenoppleve de vonde opplevelsene som jeg hadde gått gjennom? Holdt det ikke med èn gang? Eller de tusen gangene, alle kveldene jeg var redd som barn. Hvor jeg frytet for, ikke bare mitt liv, men for min egen mor sitt. 

Jeg hadde aldri sett for meg tidligere at jeg skulle komme til å slite med så mye forskjellig, at det var så mange faktorer som spilte inn på så mange forskjellige områder. Imens har jeg gått på skole og tatt ansvar langt over hodet på meg, bare for å slippe å måtte tenke på det vonde som bor i meg.  Hjelp har jeg aldri bedt om, fordi jeg har ansett meg selv som frisk. Jeg har pratet åpent om mine traumer som har lagt fra seg måpende ansikter. Uten problem, null stress. Jeg kom meg jo gjennom det, da kommer jeg meg gjennom alt. Stålkontroll har jeg hatt.
Fikk jeg et sammenbrudd og gråt, så tok jeg meg sammen på fem minutter. Jeg gikk på autopilot og var langt i fra å innrømme det. Hele tiden ble jeg bedt om å ta pause, og jeg fikk konstante beskjeder om å hvile. Jeg klarte det ikke. Uansett om det var søndag og jeg ikke hadde en jævla dritt på agendaen så kunne jeg fint selv lage 10 oppgaver jeg MÅTTE gjennomføre, ellers så ville jeg gjerne se på meg selv som totalt ubrukelig. 
Jeg var langt inne i min egen boble, i et evig jag og søken på hvordan jeg kunne gjøre bedre, være bedre, hvordan jeg kunne bli plettfri og ren som melk sånn at ingen kunne peke en finger på meg. Hvordan jeg skulle rense meg selv ved å bli bedre enn de som kastet dritt på meg. Det er gjerne som at du er glasset med melk også er dritten du går gjennom Oboy som blir helt i, så må du på en måte bare leve med den nyansen du har, fordi du kan ikke akkurat plukke ut oboyen med fingrene. 

Å be om psykisk hjelp satt så langt inne hos meg, jeg ville ikke skuffe noen, jeg var kommet så langt, hvis jeg ba om hjelp nå så ville jeg gå helt i kjelleren og aldri fullføre skolen. Det jeg ikke visste var at jeg før eller siden ville komme havne i kjelleren uansett. 
Jeg har levd under omsorgssvikt i flere år, og jeg ble ikke flyttet i fosterhjem før jeg var 15. I løpet av disse årene frem til da har jeg havnet så greit på kjøret, gjort så mange dumme ting og oppført meg på en helt absurd måte bare for å kjenne på en brøkdelen av oppmerksomheten og bekreftelsen jeg egentlig skulle kjent på hjemme.Vold, alkohol, liter med vin og shots med jäger, overdose, psykisk vold, jeg var aldri bra nok. Jeg følte generelt sett at den eneste måten jeg ble sett på var når jeg gjorde noe som ikke var greit. Jeg gikk på tærne. Jeg var annerledes. Knust glass på parketten.

Jeg kunne heller ikke fortelle om det til noen, fordi jeg fikk streng beskjed om at hvis jeg sa noe om hvordan tilstanden var hjemme så ville jeg få et helvete, så jeg holdt kjeft. Var lojal. Jeg har blitt dratt i fra skole til skole, hjem til hjem, røttene har aldri festet seg noen steder. Alt har foregått over hodet på meg. 

Barn som opplever trauma hjemme / Omsorgssvikt oppfører seg gjerne annerledes, men siden dette ikke på noen måte var et aktuelt tema på skolen så var det ingen som tenkte den tanken. Er du annerledes er du utstøtt. Jeg var allerede utstøtt, jeg kom utenbys fra. Ikke hadde jeg sagt noe heller, jeg ble manipulert til å la være. Mamma fortalte meg at barnevernet var noen jævler på å rive barna ut av hjemmet helt uten grunn. Jeg ville ikke bort, jeg ville ha det bra. Jeg ville at alle skulle ha det bra. At ikke stefaren min skulle klikke helt agurk bare fordi jeg drakk et glass for mye med juice, eller tok mer enn èn salamiskive per brødskive. 


Jeg husker jeg fortalte mamma at jeg ble mobbet, også presterte hun å si at siden de ikke sluttet med det så måtte jeg jo ha gjort noe galt.
Usikkerhet, tvil, løse rammer, svingninger, utrygghet. Psykisk vold, manipulering.
Men jeg havnet i fosterhjem til slutt, etter at jeg virkelig hadde gjort det jeg kunne for at moren min skulle se meg. Men istedenfor å se meg så misforsto hun meg. Jeg ble aldri hørt. Og jeg ble stemplet som familiens sorte får. Jeg skulle ønske at etter at jeg flyttet i fosterhjem så levde jeg lykkelig alle mine dager, fordi de var mennesker som virkelig var i stand til det. God familie, struktur, oppfølging, omsorg, kjærlighet, trygghet.
Alt jeg ikke hadde kjent på, rart, fremmed, ukomfortabelt og litt godt
Det tok meg et helt år hvor jeg var helt nedbrutt, forsto lite og var fast innstilt på å komme hjem, jeg skulle hjem, det hadde jeg blitt fortalt.
Fordi i følge mamma så var jeg tatt fra henne, når sannheten er at det var hun som ga opp meg. Men siden hun aldri klarer å innrømme noe som kan sette henne i et dårlig lys, så fortalte hun det aldri. Og hey, mother of the year kom ikke å besøkte meg en eneste gang.
2 år var jeg borte. Det er mange store hull i livet mitt, jeg husker ikke stort i fra min egen oppvekst. Og det jeg husker det blir jeg minnet på hver dag, hvordan en familie og en mor kunne behandle sine barn så usselt. Hvorfor jeg ikke var verdt oppmerksomheten av hun som skulle elsket meg høyest av alle. 

Også tenker jeg at jeg kan ikke sitte å dvele ved disse tankene, at en dag må jeg komme meg videre.
Men kanskje du kunne prøvd selv å tenke at din egen mor ikke ønsker å ha noe med deg å gjøre, og hvis hun vil det så er det for egen vinning. En mamma som bruker deg bare for å tjene noe selv, når hun tar kontakt så er det ikke fordi hun ønsker å høre hvordan jeg har det. Men for at hun skal fortelle hvor forferdelig jeg er som ikke plutselig ønsker å ordne opp. Jeg skulle ønske alt var løgn og fanteri, men dette er over halve livet mitt. En mor som hele veien fortalte meg at min egen far ikke ønsket å ha noe med meg å gjøre, jeg forstår ikke hva hun ønsket å vinne med alle disse forvridde valgene hun har tatt. Hun tapte i alle fall meg. 
Det er ikke lett, jeg kan ikke slette henne fra livet mitt. Hun er i meg, hun er der når jeg ser meg i speilet og når jeg gjør noe som minner meg om henne. Ikke kan jeg avskrive henne heller, for det går visst ikke an fikk jeg høre.  
Så endelig er jeg voksen, langt borte og kan si det som det er, fordi jeg ikke lengre kan late som når noen spør. Trenger ikke være redd for å bli terrorisert av stygge meldinger fordi jeg er fuckings over it. Jeg kan prate fordi jeg har en stemme, ingen kan si at jeg tar feil eller at jeg lyver. Jeg orker det ikke mer, familie er ikke familie når ikke de lurer på hvordan du har det. Familie ler ikke, å gjør narr av deg når du gråter. Familie leter ikke etter feil hos deg, familie går ikke mot hverandre. Ingen strekker hånden frem og jeg lurer på hvordan de har mage til å sitte å godsnakke med rødvinsglassene på lørdagskveldene. Med alt de bare har dyttet under teppet.  En familie støter deg ikke ut basert på en side av saken. 
Jeg er skikkelig miljøskadet og traumatisert, jeg har vanskeligheter for å holde kontakten med meg selv, og jeg glemmer ofte ting jeg selv har sagt og som andre har sagt til meg. Angsten hemmer meg på latterlig mange plan og jeg jobber ekstremt hardt mot å leve et optimalt liv for meg, uten at jeg skal slite hver eneste dag.I januar ble jeg sykemeldt, jeg har vært det til nå, og er det enda. Jeg var redd for å sykemelde meg fordi jeg ikke ville skuffe noen, jeg ville ikke at noens skulle tro at jeg ikke var ordentlig syk. Jeg ante jo ikke selv hva som feilte meg. Alt hadde raknet for meg og jeg visste ikke hvor jeg skulle ta tak. Men jeg gjorde det, og her sitter jeg nå på en Søndag og skriver hjertet mitt ut til alle som vil høre. 

Posttraumatisk stresslidelse, Panikkangst, Depresjon med alvorlige symptomer.
Plutselig har det gitt mer mening for meg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, men samtidig har jeg blitt enda mer skjør. Nå har jeg vanskeligheter med å treffe folk, jeg må alltid være forberedt på det eller så kan jeg få et anfall.Depresjonen sitter langt i meg og vipper meg overende i blandene tankekjør. Jeg må lære mine triggere også må jeg unngå dem. På grunn av alt jeg har gått gjennom og traumene jeg har blitt pålagt så har jeg i ettertid blitt syk av det. Jeg blir ikke kvitt det, jeg må lære meg å kjenne mine egne triggere og vite hvordan jeg kan håndtere meg selv når ting blir som verst. Og kompleksene følger med som dominobrikker. 

Selvom barndommen min er lagt bak meg, og selvom skolemobbingen tok slutt så sitter jeg igjen med arrene. Mamma husket ikke kveldene hun var dritings, men det gjorde jeg. Men det hadde ingenting å si. 

Alt jeg vet er at jeg vil være sterk og lykkelig, glad og positiv, jeg vil bidra til noe bra, jeg vil leve. 

Forresten: Hvis noen lurer på noe i forhold til det jeg skriver eller ønsker å stille spørsmål så er det bare å gjøre det, det finnes mange måter å kontakte meg på og jeg blir alltid glad for nye bekjentskap som jeg også kan lære litt av!


13:15 | 26.05.2017

Jenter er stygge med hverandre

Jeg tusler gjennom byen, conversene mine er slitne. Den ene skoen gaper, men i dag er det sol så jeg blir ikke våt på føttene. Skoene er ikke like slitne som meg, da hadde de blitt stående. Når jeg går er jeg alltid litt redd, alltid litt angst i brystet, alltid litt klein i gangen. H&m, Monki, Bikbok, Gina Tricot, Grl Pwr, jenter trenger jenter, feminisme, vi må stå opp for hverandre.
Jeg klarer bare ikke å tro på det, jeg vil så gjerne, ønsker å leve i et samfunn hvor alle elsker hverandre. Men når vi ikke en gang klare å snakke til en fremmed en gang uten å stille spørsmål ved om det er dustete, når ikke vi klarer å gi komplimenter til andre jenter uten at alkoholen bruser i blodet, du ser dobbelt og jentedoen er okkupert og du tenker what the heeeell, kan jeg låne leppestiften din du er grisefin.
så blir det litt vanskelig å stole på markedsføringen.

Jeg har ærlig talt ikke hatt særlig mange gode opplevelser med jenter, de få jeg har hatt har kommet i senere alder og de er helt unike. 
Det er vanskelig å skulle kunne gå med hodet hevet på skolen når noen har skrevet om hvor ekkel du er, og hvor forferdelig stygt du kler deg. Hvordan oppførselen din gjør at ingen ønsker å være med deg. Kommentarene på internett hagler, alle ler, flere henger seg på leken. Her er det bare Malin som må tåle steken. Ingen vil sitte med deg, ingen vil ha noe med deg å gjøre. Det er vanskelig å skulle kunne lime sammen selvtilliten som allerede er i tusen biter, når blikkene du får uansett svartmaler selvbildet ditt.  Du er ekkel, du lukter vondt, du har ingen venner, viggo, er du utlending eller, taterunge. Jenter har valgt å henge med meg for å indirekte mobbe og gjøre narr av meg. Har man det vanskelig hjemme er det ekstra utfordrende å skulle passe inn, for følsom, griner av alt, nesa di er så stor, pusser du aldri tennene dine,hvorfor har du skitne klær. Du er rar. Jeg kan føle de kritiske blikkene analysere, jeg kan kjenne mitt eget blikk flakke desperat. Å møte blikkene med selvtillit er umulig, jeg kikker over alt, mest ned. Hver gang jeg tok på meg noe som jeg selv syntes var fucking rad, så lo de av meg. Jenter har skrevet voldelige anonyme trusler i kommentarfelt til meg som har innebåret både at jeg kom til å bli voldtatt og skjært opp med kniv.
(♥ while you were busy collecting stones, I found my diamonds♥ )
Men jenter er hyggelige på toalettet inne på baren, lørdag kveld. Alle er glade, alle har fri, alt er glemt og vi kan klemme og susse og bli bestevenner på prosecco. Også våkner de med angst dagen etter, med en sko og vet ikke hvor de er og  tenker va faan, men dette var gøy da, gleder meg til neste gang.Det er viktig å stå opp for at vi trenger hverandre, det er viktig at vi viser at vi ikke er redde for å kjempe for rettferdighet, men det er også viktig å vite hvordan ting faktisk er. For selv om kvinner fortsatt blir behandlet urimelig, og historien må frem. Så synes jeg vi også må ta tid til å tenke på hvor mange kvinner som tråkker på andre kvinner, fordi jeg har blitt trakassert og behandlet mye mer urimelig av kvinner/jenter/voksne damer enn hva jeg har av menn. 
Vi trenger hverandre, vi trenger jenter, vi trenger åpenhet og vi trenger kjærlighet. Stå sammen, jakt på det vakre indre i deg. Start å føl på hvordan det er å være et unikt menneske, for det er jo det vi alle er. Vi fungerer som blomster, alle er så vanvittig ulike.. Men så utrolig vakre på hver sin måte likevel.

La oss hjelpe hverandre opp, og ikke trykke hverandre ned. Vi trenger mer positivitet, og vi trenger mer kjærlighet.

<3 


11:30 | 25.05.2017

Jenter, Nakenhet & Hår på tissen

Kjønnshår, barberhøvler, media, photoshop, kommentarfelt, omfattende usikkerhet florerer.

Jeg orker ikke mer.



Jeg husker ikke når jeg barberte meg sist, hver gang jeg tenker på å ta opp høvelen så spør jeg meg selv hvorfor jeg gjør det. 

Hvorfor fjerner jeg håret som vokser på kroppen min?


Hvorfor er det ekkelt?

Hår er naturlig, hår på tissen, hår under armene og over alt. Forskjellige er vi jo, noen har mye og noen har lite.
Men en ting er faktisk helt sikkert; Ekkelt er det faen ikke. 

Det er ikke så rart at det er så mange som sliter med å kunne være seg selv, når vi ikke kan være stolte av kroppen vi bærer.

Botox, fillers, restylane, sillikon,fettsuging,fettoverføring.

Skal bare fikse opp her, skal bare rette opp her, er ikke helt fornøyd. Jeg tar gjerne Angelina Jolies Nese takk. Livredde for å få rynker allerede i 25års alderen, livredd for å vise noen at du lever. Eldre kvinner vil se yngre ut, de er så opptatt av at de skal se så friske og gode ut for alderen at livet selv ruster bort. 

Prøv å gå ned Huk-stranda i oslo med en busk stikkende ut av den gullhøna du bærer, det går ikke ubemerket. Ironien i det hele er jo at det å la håret gro er UNATURLIG i vårt samfunn i dag. Jeg vil ikke gå å føle at jeg er ekkel, fordi jeg er ikke ekkel. Kroppen min er vakker, kroppen din er vakker. Hår på tissen er greit, å vise pupp er greit! Jeg skjønner ikke hva oppstyret er, det er nesten provoserende gøy å se hvor mange som tar nakenhet ille opp. 

Lek med kroppen din! Onaner, gå uten bukse! kjenn på gresset kile i rumpa, LEV LITT herregud! 

I love all of you


08:59 | 23.05.2017

Tankeskjør

Noen dager er det bare helt umulig å få til noe, noen dager skjer alt utenfor meg selv. Jeg forsøker å stikke av fra noe, vil ikke kjenne etter, skal jeg først gå på trynet må jeg være sikker på at jeg faller fremover.

Husker du gymtimene på skolen? hvor læreren kunne presse deg til du kastet opp på skoa dine, og du løp og løp som om hufsa var etter deg;
Biip-testen. Du er sliten allerede før du har begynt, etterpå gir ingenting mening fordi det eneste som er viktig er at du henter igjen pusten og bare får fred.

Det er litt sånn det fungerer for meg, bare at biiptesten er tankekjøret og det er psykisk og ikke Fysisk utmattende. Selvom det på en måte er det også. Det er jævla stressende, rett og slett :) Så i hodet løper og løper jeg og jeg prøver da altså å fylle dette tomrommet i meg,som jeg ikke aner hvordan jeg skal forholde meg til. Men så kommer det noe som heter håp og det er fra soleklar rema 100-himmel som har tilbud på Berlinerboller. Jeg ser absolutt ingen annen utvei i denne situasjonen enn å benytte meg av dette syke tilbudet som åpenbart har plassert seg her for meg. 

Jeg kjøper seks stykker uten å nøle, de kan være frosne inni, det kan være bare vanilje og ikke en eneste med bringebær.  
Fy faen for et mareritt. Eller WORST CASE SCENARIO: Fingerpult-berlinerbolle. 
Been there done that, Uansett. Jeg satt meg på bussholdeplassen og observerte alle andre. Stresse hit og dit,Jeg ante ikke når bussen gikk, jeg brydde meg egentlig ikke heller. I mellomtiden fikk jeg "lurt" i meg fire boller for å dempe whatevsitsgoinoninside, det hjalp litt. Etterpå skammet jeg meg litt over det, ikke fordi jeg spiste så mange på en gang. Men fordi jeg ikke klarte å føle at jeg kunne ha det bra uten. 

- Love -

 


 


15:49 | 17.05.2017

17 Mai i sofaen

Det har alltid vært noe store greier rundt denne dagen, dyre pradende bunader i fra alle mulige regioner, barn kan spise så mye is de bare orker,og smilene tar aldri slutt. Forventningene til dagen er alltid skyhøye og herlighet nå må vi virkelig kose oss, for hvis ikke vi passer på at alle koser seg og trykker i seg så mye boller og kake at de triller hjem så er dagen ødelagt og den kan bare ikke bli det fordi det er bare en dag i året vi er så glade som i dag og da skal det bare være sånn. 


( 1 år og 6 mnd i går, iluiluilu)


Det er forresten mange foreldre som nyter alkoholen i høyeste grad på 17 Mai, jeg har også opplevd menn som har slentret ekle blikk etter meg som 12 åring, blodskutte i panna og blanke i øynene. Det er også mange som tenker at siden barna er så opphengt i alt annet som skjer så kan foreldrene også ha det litt ekstra gøy. Men det er ikke gøy når dagen skal være bra og alle skal smile og ha det gøy og du gråter og føler deg utilpass, men hver gang du prøver å si i fra og drar mamma i bunadsskjorta for å si at alt ikke er så greit så vifter hun deg vekk og sier se hva du har gjort, nå fikk jeg flekker på den dyre skjorta fordi du er så fettete på fingrene. Alt er ikke helt greit men det er det ingen som tenker på fordi i dag er det 17 mai og herregud så glade vi er over denne dagen ja, godt vi har noe tradisjon igjen hehe neida joda.

I dag feirer jeg 17 Mai i sofaen sammen med kjæresten min, jeg tror ikke 3 flasker vin en gang hadde kurert den sosiale angsten min i dag. Jeg har lenge syntes at det har vært gøy og skikkelig "stas" med nasjonaldagen vår. Men nå som jeg sitter her og ser ut så føler jeg egentlig det er greit å la være. 

Det eneste "toget" jeg har gått i i dag har vært turen ned til pizzabakeren for å kjøpe to ulike brus sånn at vi kan ha blandings, fordi er det tradisjon så er det tradisjon.

 

Og ja, ro ned på spriten. Det er du som skal passe på barna dine, ikke de som skal passe på deg. 


17:03 | 12.05.2017

Hei bloggen / Depresjonsloggen!

Denne uken har vært flat, eller i mine øyne uklar.
Skulle jeg dokumentert hver eneste dag av denne uken i en journal så hadde mest sannsynlig de fleste sidene vært grå. 
Jeg våkner opp og det er fredag, jeg er like sliten som i går og dagen før det. Alle tankene mine får jeg aldri fred fra, de er med meg,
de orker alltid.  Heldiggriser tenker jeg. 

Jeg skal så mye, jeg lovet meg selv i går kveld at i dag skulle jeg virkelig gjøre alt som jeg trenger å få gjort. At jeg skal klare å gjøre litt mer enn kanskje 1 oppgave hjemme, at jeg skal klare å få en rutine på maten sånn at jeg kanskje klarer å gå opp igjen de kiloene som bare blir spist opp av forstyrrende tanker og emosjonelle svingninger de siste halve året. 


Å være deprimert handler ikke så mye om å være trist, det er ikke det å være trist hele tiden som spiser meg opp og som gjør at jeg føler meg fanget i egen kropp. Det er likegyldigheten, at ingenting av det som jeg tidligere har elsket og beundret betyr noe lengre. Det er som om jeg vet godt hva jeg elsker å gjøre men jeg kan ikke gjøre det fordi jeg ikke bryr meg. Og i tillegg til det så ligger det enormt mye skam og stigma rundt det, for hver dag som går og jeg føler at jeg ikke orker så trykker jeg meg selv selvfølgelig enda lenger ned, tenker at jeg har kommet så langt nå, at det slett ikke passer seg med knekk i psyken. Men det er selvfølgelig ikke sånn at den snikende, lammende følelsen kan forberede deg på det. Plutselig er den bare der også sitter man der og er litt wtf hvem er jeg egentlig hvorfor vil jeg ingenting, hvorfor er jeg ikke glad når jeg burde være glad, jeg har det bra hvorfor HAR jeg det ikke bra?



Jeg våkner opp og det er fredag, jeg skal til psykologen og jeg har seriøst en oppgave gjennom hele dagen og det er at jeg skal dit.
Jeg har time klokken ett og siden jeg er våken allerede klokken ni så alt er null stress bobledress helt til jeg sovner i en intens insta-scroll og sover til 12:00.

Javel, tenker jeg i det jeg våkner. Det er liksom ikke så mye å gjøre med det, jeg får ikke gjort alt det jeg skal men jeg rekker i alle fall å kle på meg lol. 
Jeg fikser meg, vasker ansiktet og kler meg opp. Jeg føler ikke helt at verken håret ligger rett vei eller at noen ting vil sitte riktig.

Jeg skjønner heller aldri hvorfor jeg bryr meg så mye om det når jeg likevel bare skal sitte i en stol og grine i 45 minutter. 

Jeg glemmer medisinene, jeg kommer for sent til timen og jeg får ikke spist den berømte frokosten jeg bruker mer tid på å tenke på enn å faktisk spise.
Jeg tenker at alle blir sinte på meg og tenk om de sier at jeg ikke får gå dit mer fordi jeg bare bruker opp ressurser ved å være så lite strukturert og fy faen jeg må ta meg sammen og sånn fortsetter jeg og kverner, helt til hun vinker meg inn og jeg sier at bussen var sen selvom det var min feil og hun sier ååja så dumt da men nå er du jo her og det er bra.

Jeg satt meg forresten ned i en stol på det store venterommet og den var allerede varm av at noen hadde sittet i den, av en eller annen grunn fikk det meg til å føle meg skikkelig velkommen. 

Jeg kommer meg gjennom dette som med alt annet, men av og til er det også helt utrolig befriende å kunne sette ord på hvor intenst jævlig det kan være. 

 

 


11:00 | 08.05.2017

Hva er det som er galt med meg?

Jeg tenker ofte at mange kanskje lurer, funderer over hva jeg kanskje driver med her jeg er. 

" Hva jobber du med da?" spør folk meg.

" Jobber med meg selv " svarer jeg. 



Jeg har pushet meg selv langt, og jeg har stått på selv om jeg har ligget oversvømt i lungebetennelse og snørrbobler. 

dyktig som jeg har vært, flink stå på jente. Jeg gremmes litt over det nå i ettertid. Fordi jeg føler at jeg ikke har vært meg selv når jeg har holdt på sånn. Som om jeg har grepet tak i alle oppgaver og gitt meg selv flere bare fordi jeg ønsket enda mindre tidsperiode fra jeg kom hjem til jeg sovnet. Det ble liksom en sykelig rutine for meg. Gjøre det bra på skolen, gjøre det bra i jobben, stå på ekstra her og stå på ekstra der så skal du se det lønner seg. Jeg kan føle hvordan hodet mitt nikker i det jeg leser ordene. Ansvars-transen. 

Jeg kommer fra en familie jeg ikke ønsker å ha noe kjennskap til, så jeg ble besatt av å gjøre alt jeg kunne for å ikke være noe som de. Det er vanskelig når det er familie, jeg kan liksom ikke skjære ut alle de genene jeg ikke ønsker med skalpell heller. 


Nei, istedenfor måtte jeg bli noe. Og jeg måtte bli noe bra. Hvis ikke jeg gjorde det ok eller klarte meg så ville de vinne over meg. 
Jeg klarte ikke å ta i mot hjelp eller innrømme at jeg hadde det dårligere enn det jeg virkelig hadde, fordi for det første så følte jeg at det å ha en liten knekk i psyken er noe alle har og det er i HVERTFALL noe som jeg bør takle siden jeg har gått gjennom så mye dritt tidligere. Som om jeg hadde bygd meg opp et slags skjold, som om jeg var herdet. Og for det andre, hvis ikke jeg klarte å bevise at jeg kom meg gjennom alt uten å ta til hjelp så ville alle stå der og si, men du det er ikke så rart. Det er ikke rart at du sliter og har det vondt og stresser så fælt at du aldri klarer å få på deg to like sokker en gang. Du har vært gjennom så mye allerede og at du reagerer på det er helt naturlig. 

Også ville jeg bare ha en akutt motstridende tanke ( fordi det er bare sånn hodet mitt fungerer) som forteller meg at jeg absolutt ikke vil være naturlig jeg vil være superkvinne, fordi jeg vil ikke at det familien min har gjort mot meg og alle traumene jeg har blitt utsatt for skal være gjennomtrengende i mitt liv som selvstendig.

Det er ikke rettferdig at alle de vonde minnene og tankene skal hemme meg nå i ettertid, det er ikke rettferdig at jeg må gjenoppleve den dype indre frykten hver eneste dag.  At det skal være et problem for meg å være i lag med flere mennesker enn 3, at jeg har vanskeligheter med å svare på meldinger, at jeg får gjentakende panikkanfall som jeg ikke en gang vet hva som trigges av. 

Det er ikke rettferdig, så jeg klarte bare ikke å akseptere det. 

Da var det lettere å pushe meg selv, dra meg gjennom dagene, gi alt jeg hadde og vel så det. Selvom jeg egentlig ikke hadde så mye igjen å gå på. 

Man treffer veggen en dag hvis man fortsetter sånn. Jeg trodde selvfølgelig ikke det ville skje meg, jeg tenkte at i en dårlig periode så ville jeg klare å ta meg sammen. Men til slutt går det ikke. Til slutt er det ikke du som bestemmer. Til slutt har en annen tatt over kroppen din, hele stemningsleiet har tatt en 360 og du vet ikke lenger hva som er opp eller ned, hva du gjorde i går, det spiller liksom ingen rolle lenger, du er tom, vil bare ligge på sofaen, tenke på ingenting, har tenkt så mye til nå, er sliten. Ferdig. 


Hva er det egentlig som er galt med meg?

Det er ingenting som er galt med meg, jeg er bare ikke frisk. Jeg vet ikke helt hva som er galt enda, men jeg vet at jeg får hjelp. Jeg øver meg på å leve, leve godt. Kjenne på å ha det trygt og godt, det er en mye å venne seg til. Og det er vanskelig.

Det går opp og ned, men fremover. 

 

 


16:27 | 14.03.2017

Hva hjelper, egentlig?

Et av de vanskeligste spørsmålene som jeg har måttet svare på i denne "Jeg-redder-meg - fasen" har vært de som har angått meg selv. 
Spesielt når det har vært jeg som har blitt tildelt oppgaven med å finne løsningen på det jeg sliter med.
Hva tror jeg er det beste for meg? Hvilke tiltak kan jeg sette i gang for at hverdagen min skal bli lettere for meg å komme meg gjennom?


Jeg trodde jeg skulle skrape i stykker treverket på den ubehagelige stolen jeg satt i hos psykologen,når de serverte meg alle disse spørsmålene.
Jeg kikket ned, himlet med øynene, gned meg hardt i ansiktet, igjen og igjen.

- Hvis jeg visste det, så hadde jeg vel ikke bedt dere om hjelp hadde jeg sagt. Jeg klarte ikke å tenke klart, øynene mine flakket,fikk ikke helt med meg ordene jeg sa selv, følte egentlig bare at jeg var hysterisk og ikke hadde en dritt på plass.

Men jeg ble jo hysterisk, hysterisk over at jeg måtte konfrontere meg selv, hysterisk over å miste kontrollen jeg trodde jeg hadde, hysterisk fordi det å innse hvor ekstremt innviklet og problematisk ting bare er nødt til å være for meg til tider. Hysterisk fordi jeg var skuffet.
Når man ser på det store og hele så er jo ikke rart jeg er litt ung og pissed.



The difference between who you are, and who you want to be 
is what you do.

Det er nå en gang sånn at jeg har blitt nødt til å ta tak i det, jeg har ikke noe annet valg. Det var på tide at jeg tok meg selv i hånda og reiste meg igjen, det var på tide at jeg endelig la disse brosteinene for meg, grunnmuren, infrastrukturen min, alt som gjør meg til meg. Jeg skulle rett og slett bygge meg. Nå skulle jeg slutte å være redd for å være den jeg er i frykt for å ikke bli akseptert. Nå er ikke det å bli akseptert så relevant for meg lengre, det handler myer mer om min egen aksept for meg selv. Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg hva jeg får til og ikke, jeg skal ikke måtte trenge noen bekreftelse på at jeg kan gjennomføre noe.  Alt for mange ganger har jeg latt være å gjennomføre noe som har skapt en gnist i meg fordi jeg har vært så usikker på om jeg ville greie det. Jeg føler jeg panisk har strukket meg hit og dit etter en eller annen som kunne stoppe meg og si, du; Dette klarer du. 

Men uansett hvor mange ganger jeg fikk høre det fra andre så holdt det aldri mål for meg, nope,- prøv igjen.

Tror du virkelig jeg greier det? Ja men ER du sikker?
Jeg var ikke sikker.

For at jeg skal kunne tro på at jeg får til ting, at jeg kan bli noe, at jeg er sterk i meg selv og at jeg er et verdig menneske så hjelper det ikke å strekke seg ut til alle andre for bekreftelse hele tiden. Det jeg må gjøre er å stille spørsmålene til mitt eget speilbilde og heller analysere mine egne svar og bestemme om jeg skal tro på det eller ikke, og hva jeg skal gjøre videre. Det er på tide å face meg sjæl.  

 


18:03 | 13.03.2017

Uelsket & Verdiløs(ning)

Det jeg skal skrive om nå er absolutt ikke enkelt, og jeg tror det må være det som forurenser livet mitt mest per dags dato.

Hele livet har jeg ikke sagt en dritt. 

Jeg har pratet mye, nesten for mye om alt. Men å virkelig snakke fra hjertet når det gjelder, det har aldri vært noe som har føltes riktig for meg å gjøre. 

Å føle seg like mye verdt som grusen under skoene dine på en daglig basis er tortur. 

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har trykket meg selv ned og satt meg selv til side bare fordi jeg ikke har våget å ta et steg, fordi jeg har fryktet å heve min egen stemme. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger folk har spurt meg om det går fint, og jeg ikke har vært i stand til å svare fordi jeg ikke har turt. Fordi hos meg så var aldri det å si i fra noe som ble sett på som positivt. Tvert i mot faktisk. 

Når det å si i fra om noe som er viktig, når det å lette hjertet sitt eget hjerte ut til noen andre blir sett på som en ufin ting så gjør det noe med deg.

Etter hvert som livet går og du blir eldre, jo verre blir det. Livet fungerer sånn: Utfordringene blir aldri mindre, og de vil alltid være tunge å takle. Men man vil etterhvert også bli mer forberedt på disse opplevelsene, og det hjelper jo. 



Jeg har også latt være å gi beskjed når noen har krenket meg, kalt meg ting, sviktet eller generelt fått meg til å føle meg liten og udugelig. Jeg har bare tatt i mot og tatt i mot sikkert tusen ganger, jeg har faktisk tatt til meg og akseptert flere motbydelige utsagn om meg selv, enn komplimenter (Alarm??).
Jeg har heller ikke tenkt at jeg har fortjent bedre, jeg har bare vært så jævlig redd for å blir forlatt og ende opp alene hvis jeg sa noe, hvis jeg sto opp for meg selv.  Jeg har da altså akseptert det som har blitt sagt til meg, uten å gjøre noen ting med det. Og jeg mener, hvis ikke det sier litt om min egen selvrespekt så vet ikke jeg.  Jeg har egentlig bare tenkt og lurt på hva som er så galt med meg siden noen har kunnet oppføre seg sånn mot meg. Jeg har tenkt, tenkt og teeenkt. 

Og det er her jeg finner ut av det, det er selvfølgelig fordi jeg selv har latt de gjøre dette mot meg. 

"Verdiløs, hore, tilbakestående, idiot, sippetryne,gråter du av ingenting du da? Skal gi deg noe å gråte av jeg, dum,svak, patetisk,løgner.

Så stor nese du har, skal du ikke spise mer, du har så lange armer, skal du virkelig gå sånn? Du lukter vondt, du må ta deg sammen. " 

Dette var deres ord, aldri mine. De kom seg aldri på mine lepper. 


Jeg er så grådig heldig at jeg faktisk kan definere meg selv slik jeg vil, så jeg foretrekker mye heller mine ord :

Omsorgsfull, sterk, vakker, morsom, innbydende, snill, godhjertet, ressurssterk, dyktig,jordnær,kreativ og flink. 
Du klarer det du vil, og du gir deg aldri. 

Jeg har på et tidspunkt tvilt så mye på meg selv at jeg i flere år egentlig ikke hadde noen visjon om fremtiden, jeg klarte bare ikke å se at det var noe der for meg. Selv om jeg kunne ting, og selv om jeg hadde oppnådd jobb og fuckings A på papiret så var det liksom ikke det som gjaldt for meg. Det var viktig, og det var det eneste som sto i toppen på meg til jeg var ferdig, og til jeg traff veggen. Å respektere og gi seg selv verdighet er noe som er totalt nødvendig i 2017, og langt mer viktig enn hvilken som helst referanse eller karakter. Vær heller din beste karakter! Pun intended ;-)

Det har vært vanskelig å akseptere at jeg sitter i den situasjonen jeg gjør, når jeg absolutt ikke hadde trengt det. Og det føles urettferdig at jeg er nødt til å jobbe meg gjennom dette når jeg aldri ba om det. Men uansett hvordan jeg vrir og vender på det så er det til syvende og sist jeg som er nødt til å hjelpe meg

Jeg har gått alt for lenge og kjent på følelsen av å være verdiløs, at ikke jeg har noe her å gjøre. At ikke jeg har en plass. 

Det er vel på tide at jeg finner min plass, og at jeg virkelig begynner å elske og akseptere den personen jeg er. 




 

-

Jeg setter forresten så utrolig stor pris på alle tilbakemeldinger jeg får, det er tunge tekster. Det er en stor prosess å gå gjennom, men det er også utrolig befriende å kunne skrive om det. 

Og det at noen ønsker å ta seg tid til mine ord og følelser gjør meg skikkelig varm om hjertet. Tusen takk. <3 

 


15:07 | 10.03.2017

Å være psykisk syk er ikke trendy

Jeg skriver og utdyper meg mye om psykisk helse, og det har alltid vært viktig for meg å dele av meg selv, til alle. Jeg vet ikke riktig helt hvorfor jeg gjør det, men det har for meg alltid vært sånn. Jeg bryr meg med hele meg, elsker med hele meg, gir med hele meg. Jeg ønsker alltid å gjøre alt så gjennomført som jeg kan. Det er ikke alle som trives helt med det,eller som ikke er vant med det, men sånn er det bare.

​Jeg tenker at det finnes plass til litt rå ærlighet, selv om det svir litt i sjela av og til. 


Det å virkelig gå i meg selv og ta tak for å jobbe meg ut i fra dette mørket som klamrer seg fast i meg har vært noe av det vanskeligste jeg har begitt meg ut på, jeg har opplevd hvor lett det har vært for meg å si det jeg sliter med høyt. Men å si det til meg selv, og å konfrontere meg selv med det svart på hvitt har vært en evigvarende kamp. Jeg skulle jo ikke snuble, jeg hadde jo kontroll, jeg holdt klar strekning før jeg ble taklet. Jeg falt. Jeg har virkelig måttet innrømme ting for meg selv som ikke har vært særlig hyggelig, men som jeg har fått jobbet så mye med i ettertid.  Jeg har tatt mange kamper gjennom dette livet, men jeg hadde aldri trodd at den største ville bli med meg selv. 

Livredd, livredd for alt. Livredd for å be om hjelp og livredd for å ta i mot. Stoler ikke på noen, stoler ikke på meg selv. Noen dager går det greit, andre dager virkelig ikke. Jeg har lært at når det kommer til psykisk helse så skal man alltid trå varsomt. Hver enkelt menneske kjemper sin egen kamp, noe som virker riktig for deg, kan være uutholdelig for noen andre. 


For meg så er det ikke viktig hvilken diagnose jeg har, men det er viktig for meg å vite om det og være velinformert om hvordan det påvirker meg for at jeg skal kunne jobbe meg ut fra det. Jeg trenger egentlig bare forståelse, men for at vi skal kunne bygge en grunnmur for forståelse så må vi også prate sammen om det. På denne måten har jeg også klart å vise mye større forståelse for andre som sliter, noe som har gjort det lettere i etterkant. 

Hvis ikke jeg hadde vært i stand til å kunne være åpen om hva jeg har vært gjennom eller hva jeg sliter med så hadde jeg ikke hatt en stemme i det hele tatt, jeg har hatt vanskeligheter med dette å bli hørt, så det ligger kanskje noe i det...Uansett så tror jeg alltid at jeg kan nå frem til noen, og noen vil alltid være bedre enn ingen. 

Den siste tiden har jeg observert mange forskjellige ytringer og meninger om psykisk helse, jeg mener personlig at det er noe man helt klart må se fra sitt eget perspektiv, men at man også bør forsøke i aller største grad å forstå andres. Det er jo egentlig det vi alle vil, å bli forstått.  Men det som har skremt meg mest må være disse som bagatelliserer det i så stor grad at de presterer å ytre seg om at det er trendy. Nå er det trendy å gå til psykolog, trendy å være deprimert. Angst til topps på ukens IT-liste. Jeg leser om de som langer ut om alle som later som de er syke, de som faker det. Som innbiller seg symptomer, søker det opp på internett og diagnoserer seg selv. 

Alle kjenner noen, eller vet om noen som sliter med noe. Om vi alle er like opplyst om det, tviler jeg sterkt på. 

Spiseforstyrrelser, ADHD, Depresjon, angst, selvmordstanker, posttraumatisk stress,emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, bipolar .etc.
Listen er så jævlig lang, og gradene er så jævla store, og vi er alle så jævlig forskjellige! 

Først og fremst så synes jeg vi skal snakke om psykisk helse med respekt, det gjelder for alle parter. Det er ingenting å spøke med, det er noe vi skal ta på alvor. 
Jeg tenker at det kan godt være at det finnes folk der ute som gjerne ønsker å ikke være frisk, som trenger den ekstra sårbarheten. Den lille ekstra stakkarslige omtanken, for et ønske i seg selv.  Dere kan faktisk få det jeg sliter med, vær så god. Jeg prøver å bli kvitt det.

Jeg gidder ikke å bruke tid på å hate på de som later som, jeg gidder heller ikke å akseptere at noen sier at det er trendy, det er bare ekkelt. 

Det er ikke trendy og møte opp på et kontor til totalt fremmede, hvor du skal brette ut hvert eneste mørke hjørne som finnes i livet ditt. Hvor tårene fosser og du virkelig må kjenne på hvordan kroppen brister og bærer seg når du forteller traumene du standhaftig har bært deg selv gjennom.

Det er ikke trendy og miste venner fordi man ikke er i stand til å ta vare på de man har rundt seg, fordi man selv har latt seg forfalle. 

Det er ikke trendy å måtte bruke en hel dag på å ta bussen fordi du må manne deg opp til det. Det er heller ikke trendy å få et nervøst sammenbrudd rett før en telefonsamtale, for ikke å snakke om de generelle sammenbruddene som gjentar seg 120 ganger i måneden, av ingenting! Det er ikke trendy å ikke føle at man duger til en dritt, det er ikke trendy å ikke våge å kunne stå for noe selv, eller si ting man egentlig vil si fordi angsten er så kvelende. 

Det er ikke trendy og ikke orke å prioritere mat, eller generelt hygiene i seg selv. Jeg kan ikke forstå hvordan noen vil ønske det på seg, fordi det er helt endeløst håpløst.

Det er så mange som jobber mot å få snakket mer om det sånn at det ikke skal være vanskelig å uttrykke seg om det, det har vært så sykt tabubelagt.  For at informasjon skal komme frem sånn at andre kan vise lettere forståelse til det. Jeg skjønner jo ikke hvordan det kan være så vanskelig, det er bare å gjøre bittelitt research, google is your friend you know :-)  Vi ønsker å bli mer opplyst om det, slik at flere kan ta lærdom av det så kanskje det blir mindre problemer og flere løsninger.  

Alle takler sine ting på forskjellige måter, og det tar den tiden det tar.

Ps. Friendly reminder for i dag:


Kan vi i mellomtiden bruke LITT mindre tid på å hakke på hverandre, og heller bruke LITT mer tid på å forstå hverandre? Thank yooou!


11:00 | 02.03.2017

Definisjonen av styrke

Det finnes mange måter å være sterk på. 

Noen er sterke som løfter flere hundre kilo på treningssenteret, noen er sterke som klarer å løpe de ekstra kilometerene for å nå dagens mål. Noen er sterke når de må holde seg rolig selv om en kunde oppfører seg urettferdig. Noen må være sterke i friminuttet, uten noen å leke med. 


Noen er sterke i vokabularet, prater deg i senk helt ubevisst. Noen har sterke meninger, noen er sterke når de tier.

ganger må man vise styrke for å vise svakhet, og vice versa. Man er sterk når man tar farvel med noen, man er sterk når en kjær dør. Det ligger styrke i å falle sammen og det å be om hjelp, det ligger styrke i å bite tennene sammen. Å møte hvert eneste blikk dagen lang. Det ligger styrke i å stå opp for seg selv, å gi slipp på det man ikke trenger. Å møte seg selv hver dag, du er sterk. Sterk som står opp tidlig, sterk som aldri gir deg, sterk som lar følelsene rive litt tak og sette deg ut av spill. Det ligger styrke i å være alene, og det ligger styrke i å ikke ønske å være alene i det hele tatt. Du er sterk som går på jobb hver dag, du er sterk du som går gjennom en skilsmisse. Du som må være våken med barn natten lang, og som likevel må på jobb 07:00 neste dag. Du er sterk du som ikke har sovet et sekund gjennom din angstfylte natt, men som får på deg masken og trosser alt for å prestere som du skal. Du er sterk som feiler i dag, og du er sterk som mestrer. En må vise så mye styrke for å komme seg gjennom dagen, en styrke i en krangel eller en urettferdig påstand. En må vise styrke for å innrømme sine feil og være ydmyk. 

 

Definisjonen av sterk er den du er i dag.


13:09 | 27.02.2017

Å redde seg fra seg selv

Jeg vet ikke eksakt hvorfor jeg skriver, men jeg vet at det har gått alt for lang tid uten at jeg har skrevet noe. 

For første gang sitter jeg i en situasjon hvor alt står helt i rå og jeg bare skal prioritere meg selv, noe som jeg har måtte tvinge meg til på siste utpust. Jeg som alltid har vært tidenes stabeis, som bare har brøytet meg gjennom de største utfordringer med alt jeg har. Som bare ikke tar nei for et nei, og som alltid vil vise hva jeg er god for. Jeg har levd så lenge på dette mestrings-jaget at jeg bortprioriterte meg selv. 

Skole, utdanning, jobb og alle andre prestasjoner og forventninger. - Og glem for all del ikke mine egne. For meg så har ikke livet vært annet enn turbulent, har det ikke vært de forholdene rundt meg så har jeg skapt det for meg selv.

Jeg tok meg aldri ordentlig tid til meg, slik som de som skulle ta vare på meg ikke tok seg ordentlig tid til meg. Jeg som er så opptatt av å lære fikk ikke lære dette med selv-aksept og å elske seg selv, dette med å bli trygg på den man er og stå for det. Jeg tok aldri tak i alt som hadde skjedd fordi jeg var så opptatt av å gjøre alt annet, av å lykkes, av å gjøre det bra, av å være en bra person. Å fortrenge det er bare en midlertidig løsning på problemet. Jeg har levd midlertidig. 

Å feile ble aldri et alternativ for meg, dermed ble det også det jeg fryktet mest. Jeg har følt at det er helt greit for andre mennesker å gjøre feil, men at det for meg selv er helt uakseptabelt. Det var veldig merkelig å gå gjennom, jeg trodde ikke på meg selv,likevel så nektet jeg å gi meg før jeg ble best.


( Dette er fra etter den første timen hos psykologen, helt alene, full av skam, irritasjon og skuffelse. Alt er så tungt, og det var vanskelig å ikke repetere meg selv i alle de vanskelige spørsmålene som ble stilt.)
 

Den største utfordringen for meg må være å innse at jeg kan unne meg selv å ha det bra, at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet over at jeg virkelig føler på å ha det bra. For sånn har det alltid vært for meg. Det har også vært utrolig vanskelig å ta inn over meg hvor mye jeg har sviktet meg selv og egen kropp. Jeg har vært så opptatt av å mestre andre ting at jeg ikke har sett hvor dårlig tilstand jeg selv har vært i. Til slutt klarte jeg ikke å tenke klart, dagene bare gikk og jeg var heldig hvis jeg en dag i uka hadde overskudd til å gjøre plikter. Å ta vare på meg selv har vært så fjernt så lenge jeg kan huske. Og selv om jeg har følt at jeg har tatt vare på meg selv så har jeg likevel ikke gjort det. Jeg har ikke slappet av et sekund jeg har vært våken. 
Jeg har nok også bidratt selv til dette med å ikke ta tak i problemene, jeg innså bare ikke hvor omfattende det var før jeg til slutt lå på sofaen helt lamslått, uten noen motivasjon til noe som helst.  

Nå er alt i en usikker fase, jeg vet ingenting, jeg vet bare at jeg ikke har det bra. Og jeg vet heller ikke alt som skal til for at jeg skal få det bra, men dette får jeg hjelp med nå, det tar tid, det går langsomt. Jeg har følt meg så lamslått og ute av kontroll, det har vært så ustabilt for meg, og det er det enda. Og siden jeg er oppvokst under omsorgssvikt og har ekstreme mindreverdighetskomplekser er usikkerhet mitt største mareritt, spesielt på den personlige fronten. Jeg har alltid visst og hatt kontroll på meg og hva som skjer, jeg har ikke vært redd for å si i fra har jeg påstått selv. Men å  dra til legen å fortelle at jeg ikke hadde det bra først som 22 åring,det satt langt inne for meg.

Jeg følte allerede at jeg hang etter, at jeg ikke kunne gå i problemene fordi da ble jeg satt så langt tilbake, tenk om jeg aldri kom ut fra det igjen?
Jeg har nå skjønt at ved å gå i det så faller jeg ikke tilbake, jeg må gå i det for å kunne unne meg selv en verdig fremtid. 





Jeg har ikke tenkt over hvor lekende lett det har vært for meg å sette meg selv nederst på stigen, la alle og alt komme først. Det er rart at jeg nå endelig tar et steg tilbake, og ser på hva jeg egentlig har og hvem som er rundt meg. Det er som å gå i en fase hvor jeg lærer å bli kjent med meg selv og bli trygg på den jeg er, og ikke den som jeg tror at andre forventer at jeg skal være. Jeg har latt andre ta kontroll over mine tanker og behov, jeg har ikke klart å tenke selv, mene selv eller være meg selv. Og jeg har ikke vært klar over det heller før akkurat nå.

Først flere uker for meg selv og med avstand fra alt så klarer jeg endelig å se alt dette, se meg selv. Jeg vet at jeg er langt i fra målet, jeg vet også at jeg må forvente at de dårlige periodene ikke er borte,at det  vil gå opp og ned. Men forhåpentligvis vil det bli lettere med tiden og takle, jeg er på vei et sted. Det viktigste jeg har lært er dette med å ta seg selv på alvor, at det ikke nytter å gå på reservebatteri. Jeg visste ikke om jeg hadde truffet bunnen, jeg følte jeg gikk med hodet over vannet, men det var ikke mye oksygen og hente. 

Jeg ville ikke feile for å bekrefte de dårlige oddsene jeg har hatt til å kunne bli noe bra. Så jeg jobbet meg ihjel for å oppnå prestasjoner basert på ting som er viktig, bare ikke det som er viktig for meg. 

Ta vare på deg selv, du er det viktigste du har. 
 


22:19 | 13.01.2017

Ikke et brekt bein, "bare" psykisk syk.

Dette er en video jeg spilte inn for noen måneder siden, da jeg satt i mitt eget selskap og reflekterte over livet.
Jeg forstår at det ikke er alle som ønsker å prate, men jeg mener at det skal ikke være vanskelig hvis det skulle oppstå behov likevel.
Det er mange som faller ut av helsesystemet, og mange som ikke blir tatt på alvor.
Vi trenger hverandre også.
 


 


10:37 | 06.11.2016

Jeg sliter psykisk, og jeg vil snakke om det!

Jeg trodde alt hadde blitt så bra, jeg var så sikker på at nå, nå hadde jeg det bra igjen, og denne gangen ville det forbli sånn. 

Dette scenarioet er evigvarende, og skuffelsen brer seg like fort over brystet som brennende ild i tørt gress. Den momentante aggresjonen fører til at jeg smeller med døren og bryter ned i egen sorgfull gråt. Jeg blir så sint. Jeg blir så skuffet. Fordi jeg vil ha det fint. Jeg vil ha det fint, som i går, da jeg følte meg lett på tå, da jeg følte at jeg hadde kontrollen, da jeg la planer for meg selv om forbedringer, men som jeg har mistet taket på nå. Jeg husker ikke lenger. Det eneste jeg klarer å fokusere på, det er min egen elendighet. Fordi den skriker til meg, akkurat som traileren med bred last " HALLO HER ER JEG".

Det verste med dette har vært skammen, skammen over å eie en negativ side. Denne siden som visker meg ut, slik at jeg er på mitt svakeste. Når jeg ikke ser løsninger, og svarer mine nærmeste med fortvilelse og frykt. Skammen over at kanskje de tenker " herregud nå igjen ", slik som jeg gjør. 

Følelsene bobler opp i meg som en storm på havet, bølger seg ut i fingerspissen og skaper turbulens i brystet hele dagen. 
 

Andre dager er ugjenkjennelige.

Andre dager er jeg superkvinnen, der jeg får stått opp tidlig, der jeg kan le hele dagen, og føre med meg selvtillit hvor enn jeg trasker. Andre dager der jeg ikke bryr meg så mye om hva som skjer, der jeg kan gi all positiviteten min videre til andre, som er det beste jeg vet. Disse dagene er jeg full av ambisjoner, store drømmer og endeløs kjærlighet. Disse dagene er jeg MOT, og ingenting kan stoppe meg. Jeg løper gjennom byen med kors på fingrene, om å ikke la denne dagen være den eneste.  

 

Disse dagene legger jeg planer, i disse dagene er jeg udødelig. Ingenting kan felle meg, selv ikke mine egne tanker. 

Slik har jeg hatt det så lenge jeg har kunnet huske, og det har blitt enklere å takle etterhvert som årene har gått. Nå som jeg er på god vei inn i tjueårene er det ekstra utfordrende, fordi det stilles også ekstra krav til dette med å ha ansvar. Dette kravet er det selvfølgelig jeg i meg selv som har funnet opp, men jeg vil ikke at det skal forsvinne heller. Fordi det hjelper meg i kampen når alt er som verst, det hjelper meg å falle tilbake en plass, ansvars-knappen guider meg.
Men det er tungt, det er så jævla tungt. 

De dagene hvor det er verst for meg, da er jeg et spøkelse i egen kropp. Disse dagene hvor jeg drar på jobb, gir alt jeg har, kommer hjem og vil bare ligge i fosterstilling under dyna og bare gro et tre av miserable-meg. Det er tungt å stå opp, det er tungt å pusse tenna, det er tungt å dusje, det er tungt å spise mat. Det et tungt å tenke på mat, og det er tungt å tenke en vanskelig dag i morgen. Alt stopper opp. Og det er som om tankene mine er skitnet til, at jeg ikke kan lese de ordentlig, jeg blir så frustrert av det. Jeg blir så frustrert av min egen manglende forståelse på meg. 


 

Men aller verst er følelsen av at andre ikke ønsker å forstå

Jeg heter Malin, er 22 år gammel og sliter med Angst og depresjon i perioder.

Og jeg, jeg skal snakke om det.

Vi er i 2016, vi trenger ingen hemmelige grupper, vi trenger ingen lukkede terapitimer. VI trenger HVERANDRE. Vi trenger gjensidig forståelse, vi trenger motivasjon fra medmennesker. Vi trenger å finne hverandre, og være åpne med hverandre. Vi trenger ikke å hviske om det, for dette er et faktum.

Hvor mange ganger tror du en psykisk lidelse har eskalert inni en uskyldig kropp fordi det ikke kunne snakkes om? Fordi man må holde det inni seg? Fordi man ikke prater om det, fordi det er tabu. Hvor mange ganger har jeg måttet avslutte vennskapsforhold fordi jeg ikke har klart å fortelle hvordan ting egentlig er? Eller fordi frykten for skuffelse har vært for stor?  Hvor mange ganger har selvmord og selvskading oppstått, fordi man har følt seg så alene om noe, og fordi sorgen er umulig å bære? Hvor mange tror du har lukket seg selv inne, og blitt der?

Et spesielt relevant scenario er i hverdagen hvis man har lagt planer, hva skal man si? " Hei, jeg kan ikke komme i dag likevel, jeg vet at det er kort varsel men jeg fikk et uventet besøk og må bli hjemme ". - Jeg kom på at angsten min banket på, så jeg fikk ikke lov til å dra likevel. 

Jeg skulle ønske vi kunne sagt : " Hei, jeg vet vi hadde en avtale i dag. Men denne er jeg nødt til å avlyse, jeg har veldig sterk angst og jeg føler det er best om jeg bare blir værende inne i dag. " Ingen unnskyldninger, ingen beklagelser, hvorfor skal man det? Det er noe utenfor vår kontroll. Det skjer, det er en inntrenger. Og selvom det er viktig å pushe sine egne grenser, så er det minst like viktig å la være når man føler for det. Lytte til seg selv. 

Jeg har per i dag 9 ubesvarte snapchats, 12 ubesvarte messenger meldinger, og 8 sms som jeg venter på å svare på. Ved første øyekast er dette helt forkastelig av meg, kan jeg ikke bare gjøre det da? Jo, det kan jeg. Og det er ikke slik at disse meldingene har så veldig mye å si, det er bare min egen frykt for å åpne de som blender meg. Det har bare gått litt for lang tid, og det har blitt en vanskelig ting for meg. Periodene varierer her, men sosiale medier har egentlig vært det verste. Jeg har vanskeligheter med å ta telefonen, og å ringe. 

Det finnes per i dag 7,5 billioner mennesker i denne verden, det er andre der ute som kan relatere.

Jeg tenker at psykisk helse er noe vi bør ta på alvor på lik linje med fysisk helse, alt henger sammen med hverandre. Vi trenger hjernen vår, og vi trenger å føle oss bra. Jeg har opplevd tidligere at kjenninger av meg har vært svært åpne om dette på noen steder, og at folk har pekt på det og sagt " Dette er BARE et skrik etter oppmerksomhet ". Og jeg skal fortelle deg at det er det. Det er et rop om hjelp, det er et rop om forståelse, om å bli sett, og hørt.

Det er ikke slik at jeg sitter å har det sånn som dette hele tiden, men det er noe som jeg sliter med. Og det går opp og ned, jeg takler det på min måte, og det går fremover. Men jeg regner alltid med at det må gå tilbake et par ganger før jeg kommer noen vei. Og det er helt okei. Jeg har min støtte, men jeg må bygge opp hele nettverket mitt på nytt igjen, det vil ta sin tid. Men det kommer til å bli veldig bra til slutt. 

Det å slite psykisk er (greit), jeg ser ikke på noen som sliter med vonde øyne, jeg ser ønsker, drømmer og fortvilelse. Jeg skulle bare ønske vi kunne fortelle det, lette litt på det vonde trykket, uten at andre skal være redde for det.  Det er også mange der ute som ikke sliter, som ikke forstår hvordan det er å slite, det er derfor det er så viktig å stille seg åpen for det. Våge å bry seg, stille spørsmål, vise omsorg.

Det er også viktig å respektere at ikke alle ønsker å snakke om det, men det er akkurat her det er svært viktig å vise til muligheten som finnes. At det står noen der med åpne armer hvis man skulle trenge det. 

Psykiske utfordringer er vanskelig, og det kommer i mange grader. Jeg definerer ikke meg selv som det jeg sliter med, men i dette innlegget måtte det frem.

Vi er alle forskjellige, vi tenker på forskjellige måter, og vi handler på forskjellige vis. Det er så viktig å akseptere dette, og skjønne at det ikke alltid bare finnes en konkret løsning på et problem. Det er mange grunner til at vi gjør som vi gjør, reagerer som vi reagerer, og sier det vi sier. 

Og sist, det er viktig å ikke skamme seg. 

 


20:23 | 26.10.2016

Hei, jeg vil gjerne bli en bedre versjon av meg

Ahh, tenk om det var så enkelt å si det høyt.

Det å bære på sorg & frustrasjon, det kan jeg alt om. Jeg har kjent mer på hovne øyelokk fra tårer enn verking i kinna. 
Jeg har sørget, skreket og kjent på å være så eitrende forbanna at jeg har hatt lyst til å rive ut alt håret mitt, ett hårstrå av gangen. 

Jeg har kjempet med hele meg om å rettferdiggjøre urettferdigheten over alt, fordi jeg så gjerne vil redde hele verden og litt til. Det har vært så utrolig mange fortvilende situasjoner jeg har vært borti, og så utrolig mange mennesker jeg har møtt på, som jeg skulle ønske jeg aldri traff. 

Men det gjorde jeg.


Og det er akkurat her jeg innser at byrden ligger på meg selv, mitt eget ansvar om å verne meg og mitt.

Er du flink nok til det?

Det skjer forferdelige ting hver dag, barn dør av sult i U-Land, familier mister livet og det som en gang var et hjem har blitt bombet i filler. Vi hører snakk om politiske-engasjerte som gjemmer penger i skatteparadis, og vi ergrer oss over innvandringen. Vi kritiserer opp og ned i mente om hva vi mener om ditten og datten, silikon her og der,  kommentarfeltene blåses opp av debatter som media skaper. I den ene enden sitter noen å taster så det nesten tar fyr, imens de selv gjerne sitter på andre siden av skjermen med popcorn og ler,  . Vi er dyktige på å sette lys på problemer, og hvem som skal få skylda.

Men hvor er løsningene?

Mennesker går til personangrep, vi spøker om oss selv og at vi har vanskeligheter med å hilse eller smile til våre (med)mennesker på gata.
Føyer det gladelig under teppet og fortsetter i samme bane uten endringer. 

Dette er alle eksempler på ting som kan fyre oppunder og som jeg ser på som problemer.
Men det er også her vi kommer til det viktige. 

Jeg kan bli så fryktelig frustrert, og før var jeg en racer på forsvar i kommentarfelt. Å være engasjert-meningsytrer er ikke bare bare, og det er vanskelig å holde seg i skinnet. Men etterhvert som tiden har gått og jeg har reflektert over det i ettertid har det vært èn viktig ting jeg har tatt med meg, et spesielt råd som virkelig er verdt å ha med seg.

Moren min lærte meg en vakker dag for noen år tilbake et uttrykk som heter : Snu det andre kinnet til. 

Og jeg har alltid forstått hva hun har ment, men jeg har aldri blitt ordentlig opplyst om det i praksis. 

Jeg har tenkt veldig mye på dette i ettertid, og det viser seg at alle har et valg, alle kan ta kontrollen. 

Å faktisk innse at jeg er i stand til å kontrollere hva som går inn på meg å ikke har vært en viktig faktor i livet mitt, men det har hatt sine utfordringer.  Jeg har slitt med å finne ut av, og skildre viktigheten av de forskjellige tingene ( hva skal jeg bry meg om å ikke, og i hvor stor grad? ). Men sannheten er at, ved å tenke over det gir det enormt mye større rom for refleksjoner enn hva det kanskje ellers ville gjort, dersom jeg var.. Vel, ja ; innsnevra. (no offence)

Jeg tror ikke noe på at bare fordi man er selverklært voksen, enten det er etter konfirmasjon, etter giftemål, pensjonist, om du er 16, 18, 25 eller 56 år. 

At man da bare skal akseptere det faktum at man er ferdig utviklet. " Dette er den jeg er, og det må du finne deg i ".

Jeg møtte en jente en gang på videregående, som jeg også ble nødt til å dele klasserom med, denne jenta var av et helt eget kaliber forsto jeg tidlig nok. Og sa gjerne sitt om alt mulig. Problemet jeg hadde med dette var hvordan hun kunne spy ut alle disse ufine ordene, og meningene uten å i det hele tatt gidde å ofre en eneste tanke over personen som ble utsatt for det. En gang konfronterte jeg henne med det, da fikk jeg en klokkeklar beskjed om at DET fikk jeg bare akseptere, fordi SÅNN VAR HUN BARE.

Hm. Interessant ståsted synes nå jeg, for det jeg hører er:

JEG har bestemt meg for at JEG er sånn, JEG gidder ikke å endre på det, JEG har innsett at sånn ER JEG BARE. SÅ NÅ SKAL JEG FORTSETTE MITT LIV MED Å VÆRE DRITETE MOT ANDRE.

Du har et valg, alle har et valg. 

Det er så utrolig viktig å fortsette læringsprosessen med seg selv, ikke når kriser oppstår, ikke bare under terror, ikke kun på 17 Mai, ikke først når forholdet klamrer seg til siste glimt av glør. IKKE vent til siste utpust. Du har mer å lære av deg selv enn hva du tror. 

Hvor mye tid av dagen din setter du av til å reflektere over deg selv? Gjør du det i det hele tatt hver dag? Kanskje en gang i uka? 

Etter at jeg har mistet nære, vært alene og funnet kjærlighet, har jeg måttet ta dype kamper med meg selv, noe jeg fortsatt er nødt til. Trenger jeg virkelig å svare så skarpt? Kan jeg tone ned engasjementet mitt tre hakk? Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre hverdagen min enda mer positiv, til både meg og andres fordel?

Kan jeg snu det som er negativt? Kan jeg bli en bedre person? Trenger jeg egentlig å bry meg om dette? 


Her er det ikke snakk om å endre seg selv, det er snakk om å forbedre seg selv. Bli den beste versjonen av seg selv, for deg og andre. 

Jeg har stor tro på at dersom flere går mer i seg selv, og fokuserer på løsningene fremfor problemene så vil det med tiden også skape langt mindre hat og fordommer. 

Jeg mener at å stille viktige kritiske spørsmål til seg selv vil gjøre en mer selvsikker.  For selv om det er skummelt i starten, er det LANGT mer skummelt å høre det fra noen andre, ja til og med kanskje noen ukjente. Det vil også øke sjansen for at man gjerne ikke forbedrer seg på måten man selv ønsker, for det er forskjell på å gjøre noe på andres premisser, fremfor ens egne. For hvis ikke du kan gjøre noe med elendigheten, så kan du i alle fall gjøre noe med din egen reaksjon på det, ja snu det andre kinnet til.

 

 

 

 

 

 


01:50 | 01.10.2016

Nyskjærlighet

I mellom alle smilene, den trillende latteren og den engasjerte fine munnen.

 

Når alt stopper opp i et sekund, du drar deg litt i håret, og kikker litt rundt,



 

Hvor ble du av da?

 

Hva skjer i dette tidsrommet, hvor alt står stille, men som ingen andre enser.

- som bare du vet svaret på.

Hvem er du egentlig da?


22:10 | 25.09.2016

Note to self: Lær å være deg selv

Helt i fra jeg var liten har jeg kjent på en ukjent følelse, en følelse av ukjent tilhørlighet og det å ikke passe inn.

Jeg har følt meg tilstede, men ikke nær. 

Jeg trodde kanksje at denne vemmelige følelsen av å ikke føle seg inkludert skulle avta med årene. Men det gjorde det ikke, dette er en følelse selv ikke tusen likes på facebook kan rette opp. Etter hvert som tiden har gått har jeg lært meg å kjenne, lært at livet handler om mye mer enn hva vi ser ,mye mer enn hva vi kjøper og så vanvittig mye mer enn hva vi får pushet på oss i det daglige liv. Jeg har tatt meg selv i å kjempe i diskusjoner, hvor argumentene jeg ble stilt opp mot var : " Men det er jo ingen som gjør det ".

Vel, jeg gjør det. 

Jeg ser på tv inn andres vindu når jeg går tur, jeg er stormester i å prate om ting som absolutt ikke er relevant i situasjonen. Jeg forsøker å lære, og jeg er redd for å feile. Logisk? Nei. Men man gjør det man kan, og ingen kan gjøre bedre enn det. 



 

Jeg har hatt en ambivalent følelse av å svinge inn og ut av kontroll i forhold til hvem jeg er og hva jeg vil, jeg har følt at jeg har mestret. Men aldri kommet seirende ut av det. Det å være litt annerledes har jeg bare måttet finne meg i, jeg har aldri tatt meg tid til å virkelig lære av det, og se det fine ved det.

Jeg har ikke et syndrom, jeg lider ikke av noen sykdommer, jeg bare er annerledes. Og frem til i år innså jeg aldri at det er en bra ting.  Etterhvert som jeg har lagt mainstream-bølgen til side og fokusert kun på hva jeg virkelig ønsker selv , har jeg forstått at jo mer komfortabel jeg blir med meg selv når jeg sitter hjemme, desto større har utfordringene blitt ute i "felten" som jeg kaller det. Ute i det virkelige livet. 

Utfordringen var ikke å finne seg selv, men å beholde seg selv. 

Jeg setter pris på mange ting, helst ting som ikke er materialistiske. Gjerne det man ikke kan se eller ta på, men det som kommer innenfra. jeg verdsetter fine steiner på bakken, og arbeid som er lagt mange timer i. Jeg bryr meg om det som betyr noe. Og viktigst av alt : Det som betyr noe for meg.  Jeg forsøker å finne min vei i denne store verdenen av alt for mange stier, en verden hvor medmenneskelighet ikke er en fremmed frykt men et krav. Hvor selv om jeg har en mening, så behøver jeg ikke å måtte endre den hver gang fordi noen er uenige. 

Jeg heter Malin, er snart 22 år gammel og er utdannet Grafisk designer. Jeg bor sammen med kjæresten min Fredrik, og jeg bruker halve delen av livet mitt på å reflektere. Jeg vil skrive om kjærlighet, om mennesker og om opplevelser, jeg vil skrive om minner,om sorg, og om alt som er Tabu.

Jeg vil bli kjent med verden, og jeg vil leve.  

 

 


hits